Det er langt fram, men sangeren har allerede begynt å legge planer for urpremieren i 2011. Fram til da vil Anne-Lise Berntsen ha vinterbase og sommernetter i Vardø. Det er et resultat av en intens forelskelse.

– Det er som når du treffer et menneske og vet med en gang at det er grunnlag for et sterkt forhold. Da jeg første gang så Vardø, som en stein uti havet som det var lys på, og så kjørte gjennom tunnelen og fant en by med vegger og historie, tenkte jeg at «her vil jeg bo». Jeg ble slått av lynet, forteller Anne-Lise Berntsen om det som skjedde da hun for tre år siden var på turné på nordsiden av Varangerfjorden for første gang.

Samboer
Forelskelsen resulterte i et fast forhold, og 7. januar kom hun med bøker og de viktigste personlige eiendelene for å bli samboer med Vardø, i den såkalte Jonasbua, vegg i vegg med Pomormuseet. Her ved vågen kan Anne Lise Berntsen se mot byen som fascinerte henne så sterkt. Det handler om verdens vakreste vei fra Vadsø til Vardø. Det handler om lyset og det åpne havet. Men det handler også om møtet med en sterk og nokså ukjent del av norsk historie.

– Jeg trodde jeg var et relativt opplyst menneske, men jeg har aldri vært klar over hvor viktig Vardø har vært i norsk historie. Historien om partisanene er en så underkommunisert del av vår nasjonale historie at jeg blir opprørt på Finnmarks vegne, sier Anne-Lise Berntsen.

– Det er fint at man lager film om Max Manus. Men det er rart at så få har tatt tak i historien som skjedde her.

Partisaner
Derfor kastet hun seg over historiebøkene og begynte å snakke med vardøværinger. Og fant fort ut at her var det nok krig og kjærlighet, hjerte og smerte til en hel opera.

Hvordan Anne-Lise Berntsen kom på å omplassere Odyssevs til Kiberg og gjøre ham til partisan, kan hun ikke helt forklare.

– Det ramlet vel rett ned i hodet under en samtale med en historieinteressert vardøværing en gang på seinhøsten, sier hun.

Etter hvert som hun jobbet videre med ideen, ble sammenhengen mer og mer opplagt.

– Det handler om forholdet mellom ideal og virkelighet. Om den brutale kontrasten mellom kommunismens idealer og krigens virkelighet. I mitt hjerte er jeg nok kommunist, men når maktmennesker overtar ideologiene, går det galt, sier Anne Lise Berntsen, som de siste årene har jobbet mer og mer med å utvikle egne fortellerkonserter, der hun kombinerer musikken med formidling av historie og idehistorie.

Odyssevs
Det var Homer som skrev om den greske helten Odyssevs, som forlot sin kone Penelope for å dra ut i krigen. Etter 20 år med viderverdigheter, kriger og møte med uhyrer så vel som fristende sirener, vendte han hjem. Men der var det ingen som kjente ham igjen, ikke engang kona.

– Du blir ikke helt gratis, men betaler med livsfare, sier Anne- Lise Berntsen, men minner om at det ble en slags «happy end» for Odyssevs.

– Det ble fest og glede til slutt. Slik det skal være i en opera, slår hun fast.

Base i Vardø
Det kan bli en lang og krevende seilas før Oddysevs er omskapt til partisanhelt og Kibergsodysseen kan oppføres i Vardø med symfonikere fra Arkhangelsk. Men både UD, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen og Helga Pedersen har lyttet interessert til planene, fylkeskommunen er involvert og BarentsKult har fått søknad om støtte. At Anne-Lise Berntsen ble invitert til å synge da Trond Giske undertegnet en ny kulturavtale med sin russiske kollega i Operaen i Oslo denne uka, tar hun også som et tegn på at mange synes prosjektet er spennene.

Komponisten Trygve Brøske, som for øvrig er nevø av tidligere Berlevåg-ordfører Erik Brøske, er engasjert å skrive tonene.

Lokalt samarbeid
Anne-Lise Berntsens er allerede i gang med toner og prosjekter i Vardø. Før jul holdt hun kirkekonsert sammen med damekoret, mannskoret og bymusikken. Torsdag i neste uke holder hun temakonserten «Kampen mot naturen» sammen med musikerne Nils Mortensen og Hovard Wøhni. I april blir det temakonsert i Arkhangelsk, og i mai er Anne-Lise Berntsen med som solist når Vardø Bymusikk drar på jubileumsreise til Murmansk – 50 år etter den historiske båtturen midt under den kalde krigen.

Til høsten er det innvielse av Trolldomsmonumentet i Vardø, mens det blir kirkekonserter for å markere jubileumsårene for Haydn, Händel og Mendelsohn i høst.

Bosted
– Jeg må bo i Vardø. Jeg kan ikke jobbe med store prosjekter basert på Vardø uten å være her, sier Anne-Lise Berntsen, som ble møtt med hoderysten fra venner og kjente da hun fortalte at hun ville tilbringe de neste tre vintrene i Vardø.

– «Du kunne ikke funnet deg noe sted lenger bort?», sier de. De kunne jo sagt «Vardø, for en spennende by!» Men folk vet så lite om denne delen av landet, sier Anne-Lise Berntsen, som har to voksne barn og to barnebarn i Oslo.

For henne var det helt naturlig å velge vinteren i Vardø.

– Jeg har alltid elsket vinteren. Jeg er fra Eggedal i Buskerud, som er et sted oppunder fjellet med lange vintre. Mørketida er også fascinerende. Jeg tenker godt i mørket, sier Anne-Lise Berntsen, som føler seg godt mottatt i byen. Her opplever hun at folk kommer bort og spør hvem hun er, ikke fordi hun har et kjent fjes, men fordi de ønsker å få rede på og inkludere nye folk.

- Folk kommer bare ramlende inn, og det er veldig hyggelig. Det er sånn det var i gamle dager i bygda der jeg vokste opp.

Musikkfest
I tillegg til å reservere januar og februar for Vardø, satser frilanssangeren på juni måned i Vardø. Da etablerer hun «Vardønetter», som skal være en folkefest bygd rundt klassiske midnattskonserter og kurs. Arrangementet vil involvere kor og solister fra hele Finnmark, og de lokale korene er arrangører.

– Jeg ønsker at Vardø skal være den klassiske musikkarenaen for Finnmark og sentral i samarbeidet med Nordves-Russland, sier Anne-Lise Berntsen, som har opplevd at det ikke bare er søringer som er skeptiske til den tanken.

– Det hadde antakelig vært lettere å få forståelse for noe slikt i Kirkenes, hvor Pikene på Broen har banet vei. Det virker som om noen tror at kultur er et fremmedord i Vadsø. Men det er det ikke. Her er det en meget oppegående befolkning og et rikt kulturliv og historie å bygge på, sier Berntsen, som til og med vil karakterisere Vardø som urban.

– Vardø er en ekte by, men den er plassert på et helt vanvittig sted.

Bidra
Hun har hatt en omflakkende karriere siden hun ble antatt ved Mozart-akademiet i Salzburg som 19-åring og omtalt som «die kleine Flagstad». Etter år med klassisk opera og turneer verden rundt, har Anne-Lise Berntsen de siste årene søkt tilbake til røttene og jobbet mer med å utvikle egne prosjekter.

– Jeg har alltid vært interessert i å fortelle og forklare hva jeg holder på med, i tillegg til det å synge. Jeg er opptatt av samfunn, historie og idéhistorie og har lyst til å kombinere alt dette, forteller hun.

Man blir ikke rik av den måten å jobbe på, men en utbetaling på 10.000 kroner måneden i kunstnerlønn de siste årene, gir frilanseren en liten garanti og mulighet til å jobbe med egne ting.

– Jeg er 65 år, og det er ingen selvfølge at jeg har sangstemme til å være aktiv sanger i så veldig mange år til. Jeg må kunne si til meg selv på slutten av karrieren at jeg er tilfreds med det jeg har gjort og det jeg har bidratt med. Og nå brenner jeg for å bidra til utviklingen i Vardø, sier Anne-Lise Berntsen.

In this collaboration with Trygve Brøske Ensemble (www.trygvebroske.no), Anne-Lise has recorded a CD with the music of Hanns Eisler and the lyrics of Bertolt Brecht.

Trygve Brøske’s arrangements give the recording a forceful sound, rich and vigorous. The collection encompasses battle songs, political cabaret numbers and the internationally popular tune ”An den kleine Radioapparat”.

The songs are performed in Bertolt Brecht’s original German. Eisler may have been the world’s first protest musician and protest composer, but his reputation has been marred by the fact that he chose the wrong side during the Cold War. Unlike Russia’s Dmitri Shostakovich and Greece’s Mikis Theodorakis, the West has been reluctant to forgive Eisler.



Hanns Eisler is one of Europe’s great, forgotten composers. Together with Alban Berg and Anton Webern he is the most prominent of Arnold Schönberg’s students and heirs. However, already around 1920 Eisler was much criticised by his colleagues for his Socialist sympathies, and for the way in which he used his art as a vehicle for his political beliefs.

Hitler’s rise to power in Germany in 1933 forced the Communist Eisler to flee the country together with his closest collaborator Bertolt Brecht. They eventually settled in the diaspora community of European intelligentsia in Los Angeles, USA. But in 1948 McCarthyism forced Eisler to move back to Europe, and after being rejected by his native Austria he settled in Berlin. There he and Brecht continued their partnership, seeking to rebuild the arts of a new, Socialist Germany, soon to be known as the German Democratic Republic. For all its idealism, this new society rapidly revealed serious flaws. Hanns Eisler died a thoroughly disillusioned man.

Spennede Vandring
Altaposten 26. april 2006, Av Hege Andersson

Sist søndag hadde Alta Museum besøk av sopranen Anne-Lise Berntsen og vår egen pianist Nils A. Mortensen. Der ble vi servert premierekonserten av konsertserien "Vandring" som er på finnmarksturne i disse dager.
Av pressemeldingen kan vi lese at dette skal være en svært variert konsert som inneholder mange stilarter, alt fra opera til visesang og cabaretlåter. Og Anne-Lise Berntsen imponerer virkelig med sin allsidighet. De som trodde at dette kun var en opera-aften for spesielt interesserte kunn ikke ha fått mer feil!

Tolker det meste
Med sin store, dype stemme, til tider nesten for stor for museet, tolker hun det meste fra Brahms via Alban Berg, Internasjonalen og Sommero videre til Teodorakis og Puccini. Hun har en uhøytidelig fremtoning, en stor trygghet som artist og en intensitet som gjør at man glemmer tid og sted. Ekstra artig var det at denne konserten er bygd på en historisk vandring gjennom tiden mellom 1906 og 2006. Hun loser oss gjennom de store hendelsene i verden, Norge og Finnmark. Eller som hun selv sier, et kikkhull inn i Finnmark sett fra en utenfra. Vi hørte bla. om den sosialistiske bevegels, om læstadianismens salmesang, kvenene som mistenkes for å være potensielle landsforædere, paritsanerbevegelsen, og om krig og gjenreisning, om "sjel i hvert spikerslag". I tillegg hadde damen gått gjennom en haug med lokalaviser og hadde fått med seg debatt om kvenene, oppdrett, lokalisering og musikalen "Anything goes".
Et annet moment er at de drøyt 20 sangene ble sunget på ulike språk: norsk, svensk, finsk, dansk, tysk, russisk, fransk og italiensk. Det kreves en del å huske alt dette, men Berntsen har både erfaring og en del sanger i "kartoteket" sitt etter mange års karriere slik at dette sitter som støpt.
Man får ikke glemme pianist Mortensen som uten problemer kunne følge opp dette. Han var fullstendig på plass, slapp seg løs når han fikk sitt eget rom, men fulgte Berntsen til sist detalj. Til tider ble det såpass mye fokus på solisten at man nesten glemte at det var en pianist til stedet og det er jo det som trekker opp; man ble ikke forstyrret i stemningen, alt passet perfekt sammen.

”Skånland – Norge – Verden”
Harstad Tidende 10. oktober 2005. Av Per Jan Pedersen
Evenskjer:
Det var Skånland som sto i sentrum da operasangeren Anne-Lise Berntsen inviterte til konsert i Skånland Kirke lørdag ettermiddag. Det ble en spesiell historietime med varierte musikalske illustrasjoner.

Den klassiske konsertformen har lenge vært anklaget for å ha overlevd seg selv, og det har mezzosopranen Anne-Lise Berntsen tatt konsekvensen av. Ett av hennes prosjekter er å la hver konsert ta utgangspunkt i bygda eller kommunen og sette denne inn i et historisk perspektiv.

Sennende reise
Lørdag var turen kommet til Skånland og publikum fikk være med på en spennende historisk og musikalsk reise der hun sammen med sin akkompagnatør, Ivar Anton Waagaard, hadde valgt å starte i 1905. Med den historiske utviklingen i Europa og Norge for øvrig som bakteppe, klarte hun på en overbevisende måte å sette Skånland på kartet. Hun hadde satt seg godt inn i det stoffet hun skulle presentere, og sangene som skulle illustrere den historiske reisen var valgt med omhu. Derfor traff hun publikum midt i hjertet, også dem uten spesiell forkjærlighet for opera.

Spent
- Jeg var veldig spent før denne konserten, og jeg var også litt redd for at jeg skulle tråkke noen på tærne. Det har vært mye å sette seg inn i for å kunne forstå hva Skånland er og har vært opp gjennom historien. Jeg ble imidlertid beroliget da jeg så publikums reaksjoner. Da skjønte je at jeg hadde truffet, sa Anne-Lise Berntsen etter konserten.

Politisk og religiøs utvikling
Den politiske og religiøse utviklingen hadde en naturlig plass i Berntsens historiefortelling, Sosialismen og læstadianismen som samfunnsdannende krefter ble illustrert med ”Internasjonalen” og Brorsons salme ”I denne søde juletid”. Ellers fikk vi høre Sara leanders ”Nur nicht aus Liebe weinen” som et apropos til mellomkrigsårene med nasjonalsosialismens frammasj. Andre verdenskrig ble viet stor oppmerksomhet. Som et rekviem til alle krigsfangene som mistet livet i Nord-Norge fikk vi høre arien ”Didos klage” av Henry Purcell. Krigshandlingene i Skånland hadde en selvfølgelig plass, og denne dramatiske tida i Skånlands historie ble illustrert med Mikis Teodorakis frihetssang ”Stranden”.

Det flerkulturelle Skånland
Skånland som en flerkulturell kommune med en stor samisk befolkning fikk en bred plass da kommunens historie skulle fortelles.
- Samene har kjempet for å få politisk plass i det norske storsamfunnet, og denne kampen har de vunnet. I Skånland har samene fått sin rettmessige plass, og alle kan være stolt over den integreringen som har skjedd. Her har det i mange år vært en samisk barnehage, alle skolene underviser i samisk, og den samiske festivalen Markkumeannu vokser år for år, sa Anne Lise Berntsen som hadde valgt ”Barndomshemmet” av Ivan Renliden som illustrasjon på den samiske innvandringen til Skånland.

Fulltreffer
Underveis ble det også plass til diktet ”Sol over Novva” som ble lest av Elisabeth Øien. Diktet, som har en ukjent forfatter, er en kjærlighetserklæring til Skånlandsnaturen. Ellers fikk vi høre Alf Magne Irgårds ”Evenskjervise” der han beskriver kommunesenteret som et fortreffelig sted å bo.
Anne-Lise Berntsens hjemstedsprosjekt ble en musikalsk fulltreffer som rørte ved mange strenger hos publikum.

Berntsen lyfta taket
Konserten ”Dø om så det gjelder”
Hallingdølen, 22. oktober 2005. Av Line Sandvik.

Med songar frå minneskuffen, sterk historie og magisk utstråling sørga dei for ei eksklusiv oppleving i eit nær folketomt bibliotek.

Arkitekten bak Hemsedal bibliotek hadde kanskje ikkje konsertlokale i tankane då det mye biblioteket vart teikna. Men operasolisten Anne-Lise Berntsen meiner bestemt at det vakre rommet bør innarbeidast som musikklokale og at arkitekten bør takkast.
- Ikkje berre på grunn av lyden, men og for den intimiteten ein får med publikum, seier ho etter å ha levert ei flott framføring for 10-15 tilhøyrarar onsdag kveld.

Tre søte små
Anne-Lise Berntsen, med Trygve Brøske på klaver, er attende i fjellbygda. Denne gongen med framsyninga ” Dø om så det gjelder”, eit annleis 60-års jubileum. Dei frammøtte fekk ei eksklusiv oppleving og lærte nok eit og anna om nazistane Adolf Hitler, Vidkun Quisling og Per Imerlund. Dei fekk innblikk i musikken deira og små historiske drypp frå kvardagen. Det stod krig på programmet, men kor vart det av karane?Berre damer møtte fram for å høyre og nyte den flotte samanblandinga av song, klaver og historie. Kor små søte barn utvikla seg til noko ingen mor i veda kunne førestelle seg.

Stor opera
- Den idealistiske verda i Wagners opera fascinerte Hitler, fortel Berntsen og framførde eit stykke av Richard Wagners opera ”Valkyrien” med ei stemmeprakt som lyfta taket.
Me fekk høyre Hamlets Ophelia synge ut sine tankar, og me satt trollbunde. Eit lite, men flott, bibliotek i Hemsedal – og her fekk me høyre delar ut av dei store operettane. Det var nesten surrealistisk. Dei var berre to frampå golvet, men likevel klarde dei å fengje, og innlemme publikum i både historia og musikken. Anne-Lise Berntsen er ein dyktig forteljar, i tillegg til å vere ein flott songar.

Himmelsk bonus
Drikkeviser, narsjonalromantiske tonar, russisk, tysk, norsk og engelsk. Me fekk eit mangfaldig inntrykk av kva som gjenspegle tida. Kjærleik, fattigdom, dramatikk, krig og naud. Åsatru og Kristendom. Mytane kring Hitler, Quslings siste ord og huset på garden Imerlund kjøpte i Eggedal – og som Anne-Lise Berntsen lærd synge i.
Forteljingane om desse tre nazistane var ei framsyning i seg sjølv, og musikken ein himmelsk bonus. Det er tydelelg at musikk, historie og song likar seg i biblioteket i Hemsedal.

Sanger som beveger
Av Egil Stensrud, Rukan Arbeiderblad 10.03.04
Bihulebetennelsene til tross. Sangeren Anne Lise Berntsen imponerte en velfylt storsal med nydelige sanger og ikke minst sine store lokalkunnskaper om Rjukan.

For fire år siden overrasket hun et fullsatt Rjukanhus med en helt spesiell konsert. Vel 60 interesserte møtte søndag opp for å høre fortsettelsen på denne helt spesielle konsertrekka hvor Rjukan er sentrum og Norge og verden er resonansbunn.

Store lokale kunnskaper
For fire år siden fikk hun Dahls to Rjukanbind som takk for innsatsen. Sangeren som har stått på de fleste operascener i verden, er oppriktig glad i Rjukan og har tydeligvis lest sine Dahl bøker og mere til. Ivar Anton Waagaard, amanuensis i klaver ved Norges Musikkhøgskole og velkjent akkompagnatør, satte tydelig pris på Bossendorfern i Rjukanhuset, mens Anne Lise Berntsen likte salen. For anledningen hadde hun på seg en stilig knallrød kjole. - Jeg har lyst til å pynte meg for denne salen, sa Berntsen.

Høytsynging
I over en time holdt sangeren en helt spesiell sangtime, eller mer presist; høytsynging. Hun tok for seg Rjukans historie fra 1900 til i dag, gjennom sterke, men halvglemte historier. Hun bandt det sammen på mesterlig vis samtidig som hun kledde det musikalsk med sanger fra sitt store repertoar. Klassiske perler, salmer, cabaresanger, arbeidersanger og taterviser. Vera Lynn, Intelnasjonalen og Sara Leander. Anne Lise Bernstsen er mer opptatt av det ekte enn det riktige, rett og slett sanger som beveget og fortsatt beveger folk.

Raus
Anne Lise Berntsen framhevet romsligheten og rausheten som et kjennetegn ved samfunnet i Vestfjorddalen. Hun var raus sjøl også. Minnet de rømte russiske krigsfangene i distriktet med en finsk vandresang. Filippinerne som gjør at Tinn er den, relativt sett, nest største katolske kommunen i Norge, fikk en musikalsk hilsen med Sandells "Bred dina vida vingar". Her var ingen glemt. Mange måtte tørke tårene når hun minnet de 18 omkomne etter Hydros forlis i Tinnsjøen med Händels "La meg få gråte" Publikum takket med lange ovasjoner, mens duoen kvitterte med en hyllest til lyset, en nydelig tolkning av Lucia-sangen. Age Hermanrud takket duoen for konserten med å overrekke Helge Dahls bind 3.
Her kan det bli flere konserter.

Trives best på tynn is
av OLE-EINAR ANDERSEN, Adressavisen 5 juni 2004, foto Mikaela Berg

Etter tre år som nyskapende interpretasjonslærer, forlater Anne-Lise Berntsen Musikkonservatoriet i Trondheim.
- Nok er nok - i utelukkende positiv forstand. Trondheim har vært total trivsel gjennom tre nydelige, utfordrende og lærerike år, sier hun.

MED sin tilnærming til musikk og studenter har den energiske og ukonvensjonelle mezzosopranen blåst en vårrengjørende vind gjennom det musikalske akademia. Konvensjonenes spindelvev har dårlige kår i Berntsens nærhet.
- Jeg jobber på ren magefølelse, og konservatoriet har gitt meg fullstendig frie hender. Men i min første undervisningsjobb har jeg også hatt tryggheten i å kunne spørre erfarne kolleger om råd, sier hun.

På tynn is
- Hva har vært den største utfordringen i møte med studentene?
- Å plante tanker som ikke er flinke «elevtanker» i hodene deres. Gjøre dem frekkere og fryktløse. Lokke dem helt ut på kanten - og litt til. Ut på tynn is, selv om den kan briste. Ta sjansen på å gå på ræva, om ikke annet så for min skyld, har jeg ofte sagt til studenter. Så er det selvfølgelig for deres egen skyld. De må våge, om det skal bli til noe, forklarer hun.
- Senest i disse dager har jeg oppfordret en kjempegod student til å gå på tynn is på eksamenskonserten. Ja, jeg har nesten forlangt det av henne. Skal du være artist må du droppe sikkerhetsnettet - «safer» du blir det aldri stor kunst, sier Berntsen.
Å gi unge talenter trygghet på seg selv har hun trivdes vanvittig godt med. Men undervisningsjobben har tatt fokus bort fra egne konsertprosjekter som hun nå ønsker å utvikle og konsentrere seg om. Det handler ganske enkelt om å rydde seg tid, både som kvalitet og kvantitet, forklarer hun.
Helt ferdig med Trondheim er hun uansett ikke. Allerede i september ligger det an til en ukes konsentrert interpretasjonsseminar. Slike fordypningsuker håper hun å få komme tilbake til i årene framover.

Innen- og utenfor
- Har du hørt mye talent i løpet av de tre årene?
- Ja. Både innenfor det litt strenge konservatoriesystemet og utenfor, sier Berntsen. For ikke å måtte rangere sine konservatoriestudenter, velger hun heller å gjøre oppmerksom på et stortalent i Trondheim som må synge seg opp og fram «utenfor» systemet.

- Andreas Elvenes, for eksempel, er en bass som synger både heavy og klassisk. Og han er ingen lekebass, forsikrer Berntsen som har Elvenes som privatelev. En skikkelig «basso profundo» med sterkt nærvær. Kjempepotensiale, fastslår hun.
- Fanger ikke konservatoriet opp alle talentene?
- Opptakene ved våre hØyere musikalske læresteder preges av litt for akademistiske holdninger. Vi fokuserer ennå for mye på formelle karakterer og konvensjonelle, klassiske dyder. Vi burde lytte mer til stemmer og se etter personligheter. Og de gangene en åpenbar begavelse står der, og det føler du, må opptakskomiteen i alle fall skyve karakterarket langt vekk, mener Berntsen. 50 prosent strøk i musikkteori i andre runde under det siste opptaket ved Musikkonservatoriet. Der forsvant det mange gode stemmer, og det er synd, beklager hun.
Systemet må bli mer fleksibelt og talentorientert. Selvfølgelig skal nye studenter ha et minimum av musikkteori innabords, men ved behov må det lages individuelle opplegg som sikrer at de beste får-sJansen. Både opptak og undervisning må preges mer av spørsmålet «hvem er du» - og ikke kravet «bli som oss», sier Berntsen og viser til at hun selv formelt bare hadde syv års folkeskole å vise til. Men utviklingen går rett vei. Også i Trondheim har sanglinja forandret seg positivt med mye større åpenhet og introduksjon av nye undervisningsmetoder.

Dirty skjønnhet
- Du begynner å bli en voksen dame. Hvor tar du energien fra?
- For meg er det å synge en sterk drift - og ikke et intellektuelt styrt program. Driften er drivkraften. Jeg hadde trodd at stemmen kanskje skulle begynne å fallere nå, men kjenner heldigvis ingen tegn til det. Tvert i mot. Etter tre år med mye undervisning er stemmen mer uthvilt enn på lenge, sier Berntsen. Nå er hun 60 år, og er klar på at hun skal leve resten av livet så
nært som mulig til det hun følelsesmessig opplever som meningen med livet.

- Egentlig burde jeg vært billedkunstner, sier hun plutselig mens vi samtaler om musikkutøvelse. Jeg tenker på mine konserter som en skulptur; et forsøk på å ta med seg og utvikle mange flere aspekter ved musikken enn at jeg skal oppfattes som en flink sanger i en pen kjole.
Berntsen snakker heller om «skjønnhet» enn at noe er vakkert. For henne er «vakkert» mer konserverende. Jakten på skjønnhet kan gå gjennom ganske dirty prosesser, og det kan gjenhøres i konsertsammenheng. I slike prosesser kan det nemlig oppstå øyeblikk av skjønnhet så uventet at du bli helt satt ut, sier hun.

Konservatisme på hell
Berntsen har tro på den klassiske kunstmusikkens framtid. Men den blir annerledes. Det er en endring på gang. Konservatismen som lenge har dominert musikklivet, er i ferd med å bli bare en av mange retninger. Det er en utvikling hun hilser velkommen.
- I det musikken blir reproduserende inntrer en spesiell form for selvtilfredshet som ikke gagner det kunstneriske. Det gjelder både komponister, solister og orkestre. Jeg misliker enhver form for selvtilfredshet i kunstverdenen, uansett uttrykk og sjanger, sier Berntsen.
Hun synes symfoniorkestrene burde ha mot til å ansette utradisjonelle produsenter som kan snu opp ned på tilvante konsertforestillinger. Ikke bare myke opp, men brekke om konsertformen. Vekk fra det konserverende. Gjøre hver konsert til en unik event. Ikke ha samme setting om man spiller barokk, wienerklassisk, romantisk eller samtidsmusikk.
- Dette er ingen jobbsøknad, for jeg har ikke tid. Men jeg ville elsket en jobb som «konferansier» og medlem av repertoarutvalg i et eller flere av våre store orkestre, sier Anne Lise Berntsen.

Gikk i kloster
av Rune Skogseth og Jan Petter Lynau (foto)
De gikk i kloster på et avsides sted i Syd-Tyskland, langt ut i skogen, for å spille inn norske folketoner på et eldgammelt orgel.

- Dette er dogme musikk; naturell og ekte vare, er Anne-Lise Berntsen og Nils Henrik Aasheim enige om.
En anelse spøkefullt, men allikevel: Mest lyst har organist Aasheim og hans vokale tonefølge, sopranen Anne-Lise Berntsen, til å holde stedet hemmelig. For det dreier seg om en skatt av et orgel. Det ble stengt, plombert og forseglet av Napoleon i 1802. Det fikk stå urørt til begynnelsen av 1990- årene. Landsbyfolket hadde gitt det opp.
- Det er et helt spesielt orgel, sier Aasheim.

Frie tolkninger
- Jeg hørte det på en plate med gammel, tysk barokkmusikk for noen år siden, og ble tiltrukket av den ufiminkede lyden. Den er mindre polert enn hos andre klassiske orgler.
Anne-Lise Berntsen og Nils Henrik Aasheim har gitt platen tittelen «Kom
regn», etter den norske folketonen «Kom regn af det høye» fra 1739. Platen er et ektefødt barn av duoens utgivelse «Engleskyts» fra 1994 - også denne gangen handler det om improvisatoriske og frie tolkninger av eldgamle norske religiøse folketoner.
- Det har vært et eventyr å være med på å bygge bro fra dyp urfortid via barokken til vår egen samtid, forteller Berntsen, mens organisten nikker bifallende.
Det «hemmelige» klosteret ligger i Maihingen, en lands. by utenfor allfarvei mellom Stuttgart og Mtinchen.
- Vi har begge sansen for dramatiske og sterke uttrykk, påpeker den norske operasangeren, og forteller om musikk med skarpe kontraster, om sanger som er hyllet i et spesielt mørke, i dunkel tåke og skinnende lys.

Moderne uttrykk
- De gamle stemningene er rekonstruert og beholdt. Men uttrykket er også moderne, fordi jeg har forholdt meg til orgelet på en fri måte - på en måte som er i slekt med jazzimprovisasjonen, forklarer Aasheim.
I juni legger duoen ut på turne; den begynner i Oslo domkirke 5. juni og fortsetter deretter til Stavanger, Kristiansand, Bergen og Trondheim. Uten Maihingen-orgelet!


2001 - 2003 she is engaged at the University of Trondheim, Norway, as Visiting Professor in classical singing. Read what culture journalist Ole Einar Andersen writes about her classes in Adressa Journal, October 2001:

High Voltage and Joy of Singing
Two hours with guts and passion for singing as for the singers. A hunting for Truth, not Perfection.
This is the short version of an interpretation class with ALB.
In this forum I can use my childish enthusiasm. The combination of my experiences from real life in the Arts, and the students` total commitment to this work results in lots of sweat, development and joy - for all of us!


Musikk satt i en kontekst
Av Elisabeth E. S. Rognved , Vesteraalens Avis 17.07.03
En av hovedattraksjonene under årets Sommer Melbu var konserten
med Anne-Lise Berntsen og Ivar Anton Waagaard. Så store navn trakk en anselig publikumsmasse på Melbu, hvor rundt hundre mennesker fant veien til Arbeiderforeningen mandag kveld.
Sopranen Anne-Lise Berntsen er en av Norges mest profilerte operasangere, med flere plateutgivelser og internasjonale opptredener på CVen. Ivar Anton Waagaard er amanuensis i klaver ved Norges Musikkhøgskole og er en av Norges mest anerkjente og brukte akkompagnatører.

Ofte opplever man på konserter med så anerkjente og rutinerte musikere en viss avstand mellom et ærefryktig publikum og blaserte kunstnere. Publikum var riktignok ærefryktig denne kvelden, men det kom hovedsakelig av den høye musikalske kvaliteten. Berntsen var nemlig alt annet enn blasert. Hun slo an tonen i begynnelsen av konserten ved å holde avstemning blant publikum om hvorvidt det skulle være pause eller ikke. Denne avslappede stemningen var gjennomgående under hele konserten, uten at det gikk utover det musikalske.

Det var ikke lagt ut program, og Berntsen presenterte hvert stykke med en passende anekdote eller kommentar. Denne muntlige presentasjonen sammen med konsertens musikalske variasjon, førte til et årvåkent publikum som aldri visste hva de hadde i vente.

Det de hadde i vente var en "musikalsk sikksakkløype», løst relatert til årets Sommer" Melbu-tema.

Første del av programmet ble knyttet til temaet "Bam i Konflikt”. Her gjorde Berntsen seg tanker rundt bams rolle i en voksenverden, jenters oppvekstvilkår, og forholdet mellom mor og bam. Spennvidden var stor, fra Gustav Mahler via Mikis Theodorakis og Johan Kvandal, til Berthold Brecht og Kurt Weill. Berntsen belyste også det foruroligende kvinnesynet i den tilsynelatende uskyldige vuggesangen «Sov dukke Lise», og bame- og kvinnetematikken i operaen "Salome» av Richard Strauss.

Konsertens andre del var relatert til årets filosofiseminar "Postnasjonalt demokratinødvendighet og umulighet». Denne delen ble åpnet med en entusiastisk fremførelse av "Internasjonalen», men resten av programmet var av en mer pessimistisk karakter. Gjennom Schuberts der Tod und das Madchen og to sanger fra Mussorgskys Dødens Sanger og Valser satte Berntsen fokus på de tragiske konsekvensene av politiske idealer.

Akkompagnatør Ivar Anton Waagaard bidro til det høye musikalske nivået under hele konserten, men Berntsen var hovedsakelig midtpunktet. I Rolf Wallins komposisjon over Rilkes Schluss-stück improviserte Waagaard over et gitt akkordskjema, og pianisten kom her i et velfortjent fokus.

- Jeg tror jeg snakker for alle når jeg sier at vi har fått veldig sterke opplevelser i kveld. Dette var helt enormt, sa konferansier Pat Manwaring etter konserten.
Det er ingen grunn til å tro at noen i publikum var uenige med henne.

Back to the top